På midten av 1800-tallet var det ikke bare-bare å være en teddybjørn, det skal være sikkert.
Selv om husene var mer teddyvennlige, måtte teddybjørnene ofte sitte på trappen og titte på folk som gikk forbi.
Honning var dessverre ingen selvfølge, derfor måtte våre oldeforeldre ofte finne seg i å sitte ved et udekket bord.
Det kan jeg tenke meg til at ikke var særlig morsomt.
Om oldefaren min ønsket seg en krukke varm honning, måtte han selv varme den på et bål i en krok inne i huset.
Etter å ha kost seg med en kopp varm honning, ble han ofte lagt i sengen lenge før solen gikk ned.
Oldefars far var en meget streng teddybjørn, som ikke labbet av stien for å sende sutrende ungteddyer tidlig til sengs om nødvendig.
Sengene var heldigvis bedre før i tiden og hadde et sikkerhetstau montert, slik kunne oldefar unngå å rulle ned på gulvet mens han sov.
Den største utfordringen var om husstanden gikk tom for honning, mobilen var ikke oppfunnet og derfor kunne de ikke ringe etter et halvt tonn honning levert på døren.
Ikke hadde de bil heller, dermed ble det gjerne en tredagers labbetur til nærmeste birøkter.
Heldigvis var det mange benker langs veien, så da kunne en teddybjørn sitte ned og smile så ofte han måtte ønske.
